Leiligheten vår
Leiligheten vår begynner å bli vår. Det var en flott leilighet allerede når vi kjøpte den, men når de tidligere eierne flyttet ut møblene, klærne, bildene, pyntesaker og andre eiendeler, forsvant også følelsen av at det bodde noen her og tomheten med murbygningers karakteriske ekko kom tilbake. Nå har vi fått på plass et par senger, to sovesofaer, et spisebord med respektive stoler, en veggklokke, noen lamper, mange puter, tre esker med norsk- og engelskspråklige bøker, bilder og alt vi trenger for å lage mat på kjøkkenet. Vi har dessuten tettet igjen de mange hullene som hang igjen på veggene lik arr, opptjent av en bokser gjennom en lang og slitsom karriere, og malt over med ny maling. Nå er leiligheten igjen klar til å ta imot en frisk lørdagsnatt og et godt selskap.
Vi har også lagt igjen klær, sko og personlige eiendeler. Casa Gina, som vi valgte å kalle leiligheten, litt på grunn av at det var vanskelig å finne et passende navn, litt mindre fordi det henger et portrettbilde av Gina Lollobrigida på kjøkkenet, mest fordi Gina heter Gina og det er et enkelt og greit navn med fire bokstaver, to stavelser og lyder faktisk italiensk.
Vi har beholdt ånden fra leiligheten slik den var da vi så den første gangen, kun byttet ut en blodrød rødfarge på en av stueveggene og peisen, samt malt opp igjen kjøkken, gang og stue. Neste år maler vi kanskje badet i hvitt, men nå føler vi, at vi har et italiensk hjem som står og venter på oss neste gang vi kommer tilbake. Nå har vi valgt litt annerledes enn de fleste andre. Ikke svømmebasseng og ingen terrasse, men flott bakgård, hvor det er mulig å nyte et glass vin eller to under nattehimmelen. Bare en flott leilighet i et gammelt herskapshus, i en flott liten landsby med både sjarm og personlighet. Midt i mellom fjellene og havet, som Gianpiero, eieren av restauranten vår, liker å si det: Tra la montana e il mare!
Det føles godt å komme hit seint på natt etter en time og førti minutter på firehjul. Åtte timer etter at vi låste døren i Norge - gjennom natten fra flyplassen i Pescara, ned langs motorveien, før vi tar av på mindre veier og ender opp på de svingete småveiene som til slutt fører oss opp mot toppen av Matenanofjellet, før vi forsiktig kjører gjennom porten i klokketårnet, Torre dell Albate Odorisio e porta S. Salvatore, fra 1235, etter å ha tatt av fra ringveien som fortsetter mot Sverigliano. Der og da, mens leiebilen triller forsiktig over brolegningen, kommer roen og vissheten sigende, vi har faktisk to hjem.
De siste nattravnene har gått til sengs, så sant det ikke er lørdag, og vi stopper bilen utenfor nummer 32, prøver å åpne og lukke dørene forsiktig, slik at ingen våkner. Husene står tett og enhver lyd forsterkes, der den kastes mellom husveggene på leiting etter den mørke himmelen og friheten over oss. Koffertene løftes ut og vi går inn hoveddøren som alltid står litt på gløtt. Kanskje skremmer vi en katt, før vi går opp trappene til tredje etasje. Fra baksiden av bygget ligger vi i første etasje, så det er ganske bratt mellom hovedgaten Corso Matteotti og den rolige bakgaten. Det er slik vi bor, klemt mellom to katolske kirker, én barbersalong og to barer. Her er det ikke langt fra synd til tilgivelse. Bare noen få skritt og noen ydmyke ord.
Morgenen etter slår jeg opp vindusslåene og lar solen, det er i alle fall slik jeg liker å tenke på det, slippe inn i soverommet sammen med stemmene fra menneskene som allerede sitter nede på kafeen rett over gaten. Gina fortsetter å famle rundt i søvnen, så jeg går ut i formiddagen for å kjøpe ferskt brød hos bakeren - pane integrale - og noe godt til frokost hos Silvana, i det ene av de tre små supermarkedene. Så er det hjem for å sette på tevann, dekke på bordet, og en langsom frokost, mens øynene glir over de kjente veggene, før vi slow-slow begynner en ny liten ferie i vårt lille hjem på toppen av Matenanofjellet.
BUONGIORNO!